Å eie sin egen bolig gir sosial trygghet

Forskrift om tekniske krav til byggverk setter grensen for minimum av egenskaper et byggverk må ha. Regelverket gir funksjonskrav og ytelseskrav til boliger og bygg. 

Ved revidering av teknisk forskrift (TEK17) uttaler Regjeringen at det er gjort de største forenklingene i plan- og bygningsloven noensinne.  Krav til dagslys er endret, hvor rom for varig opphold ikke lenger skal ha vindu. Krav om innvendig bod er borte, dette gjør det mulig å bygge mindre boenheter og å presse flere boenheter inn på et tomteareal. Også krav til snuareal for rullestoler er redusert. Tidligere har det vært krav om trinnfri adkomst til balkonger, terrasser og uteplasser. 

Kravet til parkering er også vesentlig svekket, og det er nå overlat til kommunen å gjøre lokale tilpasninger. Opprørte innbyggere i Skedsmo fortviler over en parkeringssituasjon som ødelegger bomiljøene. 

Boliger bruksendres slik at det etableres utleieleiligheter som ikke tilfredsstiller krav verken til branncelleinndeling eller trinnlydisolering, etter at boligene er tatt i bruk.  Det er ikke lenger søknadspliktig å gjøre denne type endringer. Med intern forbindelse mellom hovedbruksenheten og utleiedelen, utløses ikke krav om søknadsbehandling. Dette gir en uoversiktlig situasjon og i verste fall boforhold som innebærer en sikkerhetsmessig risiko i forhold til brannspredning.

De fremste fagmiljøene i Norge har gått imot mange av endringene i TEK17, slik som rådgivende ingeniører (RIF) og arkitektorganisasjonene.

Hittil har folk eid egen bolig, dette er et viktig sosialdemokratisk prinsipp. Boligkostandene er den største økonomiske forpliktelsen man har gjennom livet. Etter at boligmarkedet ble deregulert er prisene drevet i været og boligprodusentene og andre kapitalkrefter styrer markedet. Under dekke av høye boligpriser har boligprodusentene utnyttet argumentasjonen om at man må forenkle og fjerne krav til bygg for å få ned boligprisene. Også argumentet om fortetting brukes for å presse inn flest mulig boenheter på et tomteareal, og hvor boligsosiale kvaliteter er kraftig svekket. 

Norge mangler en boligpolitikk som står i forhold til bærekraftsmålene, både sosialt, økonomisk og ikke minst miljømessig. Helse – og omsorgspolitikken er basert på at folk skal bo lengst mulig hjemme. Skal for eksempel eldre motta pleie og omsorg hjemme lengst mulig, må leilighetene være utformet slik at det er mulig å ta i bruk nødvendige hjelpemidler. Det offentlige skal tilby tjenester på lavest mulig nivå for å unngå bruk av institusjon som er kostbart for samfunnet. 

Flere nye boligområder preges av knøttsmå boenheter, hvor utleie blir mer vanlig. Dette gir gjennomtrekk i boligområdene og ubalanse og en uoversiktlig demografi i kommunene. Næringsutvikling, byutvikling og attraktive bokommuner krever stabile og attraktive bomiljø. Dette er en forutsetning også for å tiltrekke seg kunnskapsbaserte arbeidsplasser som er et mål på Romerike. 

Tidligere eide folk eget hjem. Nå tvinges folk i større og større grad til å leie bolig. Først er boligprisene presset i været, og når folk ikke lenger har råd til å kjøpe egen bolig tvinges man ut på leiemarkedet. Dette medfører at verdiene i samfunnets omfordeles. Når alle sitter på verdier i egen bolig oppnås en sosial trygghet i livet. Nå tar boligprodusentene alle pengene ved å først være utbygger og deretter eier av folks boliger. 

Selvaag bygde seg opp som en dominerende boligaktør etter krigen. Regelverket satte rammer som trygget boligsosiale forhold. En boligsosial politikk var selve fundamentet i oppbyggingen av velferdsstaten etter krigen, den satte begrensinger for kapitalkreftene. Rammene for en sosial boligbygging er ødelagt. Kommersielle boligprofitører får styre samfunnsutviklingen i en feil retning for kommende generasjoner. Det er bemerkelsesverdig lite politisk oppmerksomhet i alle partier, og særlig i ungdomspartiene om boligpolitikk som fundament i den norske velferdsmodellen. 

Heidi Finstad

Varaordfører og leder av Planutvalget i Rælingen